Blomster og blod

Hvordan greide jeg å rote meg borti en som deg?
Du, min portal til helvete. Jeg ble kasta 7 år tilbake i tid straks jeg satte foten innenfor ringen. Ringen som omgir deg, som stråler ut fra deg, den mørke, lammende, triggende pusten av sex, drugs and rock`n roll. Eller kjellerleilighet, skitne lakener og hasj.

Jeg kan suge kuken din, lese en hel bok til deg før vi sovner, ligge i halsgropen din og puste i takt med deg, du kommer likevel ikke til å huske følelsen av meg når jeg har vært borte i fem dager. Du lever i nuet, ditt helvetes takras, og jeg hater det du gjør med meg. For jeg elsker deg så jeg blir sjuk.

Jeg elsker deg selv om/fordi du har tynne bein.
Jeg elsker deg selv om/fordi du ikke har følelser.
Jeg elsker deg selv om/fordi du er alt jeg trenger og alt jeg frykter.
Du forlater meg nå, du forlot meg aldri. For du var aldri min, aldri i helvete.
Ikke engang da vi reiste den gangen, elsket i sandkant, sjø og solnedgang, du var aldri min.

Men kan jeg klandre deg? Kan JEG klandre deg?
Jeg vet ikke engang hvem jeg er.

Vi hadde bestilt helgetur til Trondheim. Han hadde vært så fraværende i det siste, og forrige helg ville han ikke komme engang. Enda han har vært her hver eneste helg unntatt én siden jeg flyttet inn. Så jeg har ikke sett ham på over en uke.

Jeg ringte ofte for å snakke med ham. Men han var deprimert, og så svak i stemmen at jeg knapt kunne høre hva han sa. Det provoserte meg veldig, og jeg bad ham snakke høyere. Ikke at det var noen vits, han hadde aldri noe å si likevel. Annet enn "jeg vet ikke, pus". "Jeg forstår ikke, elskling".

Men han sa iallfall at han elsket meg. Hver eneste dag. Så jeg ringte ham og spurte om vi skulle reise på tur. Vi har jo tross alt vært sammen i ni måneder og jeg ville at han skulle møte et par venner av meg og jeg ville vise ham hvor jeg hadde tilbragt ti år av mitt liv før jeg møtte ham. Han sa ja med en gang, og satte inn penger til meg så jeg kunne bestille fly og hotell.

Dette var på søndag. I dag er det tirsdag. Vi skulle reise på torsdag. Men det er visst bare jeg som reiser.
Jeg skal bo på hotell alene i Trondheim i to dager før jeg setter kursen til den bygda der jeg bodde. Jeg skal fortsatt shoppe, gå på kino, spise ute, gå på byen - bare at jeg skal gjøre det selv. Og jeg skal drikke meg veldig full. For jeg kan ikke sove alene, jeg er for ensom og knust i hjertet. Jeg skal ta med en fremmed på hotellet og gjøre ham til deg.

Det blir den første fremmede jeg ligger med på ni måneder. For jeg har holdt meg til én helt siden denne kom inn i livet mitt i mars. Han gjorde det ikke. Han lå med en felles venninne i juni, og med eksen sin i juli. Jeg gråt og skrek og klorte meg selv til blods da jeg fikk vite det.

I dag bad jeg ham om å kaste mynt og kron. "Finn en mynt og bestem hvilken side som betyr hva. På den ene siden skal det stå at du skal være med meg på denne turen, og at du fortsatt elsker meg. På den andre siden skal det stå at du ikke elsker meg lenger, og da reiser jeg alene." Jeg var nødt til å gjøre det sånn. For han vet ikke om han elsker meg, sier han. Han vet ikke om noe som helst, fordi rusen har tatt kontroll over alt han hadde av følelser.
Så han kastet mynten, og ble stille.

"Det landet på mynt" sa han. Og det betydde at han skulle bli igjen mens jeg reiste, og at han ikke elsker meg. Hva føler du? spurte jeg. Han sa han ikke visste. Skuffelse eller lettelse?, sa jeg. En mellomting, svarte han.

Jeg kunne sette meg ned og skrive lister. lange lister med alle hans minuser, at han er rusmisbruker og at han ikke praktiserer monogami, at det er som å snakke til en vegg og at jeg blir syk av å aldri vite hvor jeg har ham. Men jeg tør ikke. For jeg har gjort dette før, og jeg vet at listen med pluss alltid får meg til å gråte.

Vil bare være med deg hele tiden.
Jeg har sagt det før, mange ganger: Jeg har aldri elsket noen som deg. Men jeg har sagt det om Kiri, Hera, Jo og Imre. Nå elsker jeg deg.
Nå er det du som er verdens fineste. Som jeg ikke kan leve uten. Er det ikke rart? Jeg tror igjen at jeg ikke kan leve uten deg. At du er den fineste jeg noen gang kommer til å finne. Kjærligheten min blir sterkere og sterkere. Jeg blir ikke voksen, jeg blir til.

Lykken i går var å ligge og holde rundt deg mens du sov. Regnet øste ned utenfor campingvogna. Du luktet bål og våte ullklær. Du sov dypt, du sov ut rusen. Som jeg elsket deg da. Jeg nøt hvert minutt med deg. Jeg studerte den hvite ryggen din, de spisse skuldrene, det lange mørke håret som flommet utover puta. Jeg elsker deg så.

Det er bare deg. Det finnes nesten ikke bomber, mordere, massakrer på uskyldige barn. Jeg ser bare deg.

"Jeg elsker deg. Jeg kommer alltid til å elske deg. Og jeg elsker deg like mye i morgen som i dag."

Man kan si hva man vil og alkoholen, rusen. Men enedelig åpnet du deg for meg, endelig vannet du den visne blomsten jeg er, selv om du ikke husker det når du våkner.

Jeg lever, jeg gråter og jeg elsker.

Folk på 150 kg har selvtillit. Folk med eksem over hele kroppen har selvtillit. Folk med briller har selvtillit. Dumme folk har selvtillit.  Stygge folk har selvtillit. Dumme, stygge folk på 150 kg med briller og eksem over hele kroppen har selvtillit og ligger med han jeg er forelska i. Hva er galt med meg?

Jeg vet ikke om jeg egentlig vil dø, men jeg tror ikke jeg orker å leve stort lenger.
Jeg vet jeg har følt dette mange ganger. Men jeg er voksen nå, og jeg føler det fortsatt. Det går opp og ned. Men selvhatet, hatet mot meg selv, ligger i bunnen uansett hva jeg gjør og hvor jeg er. Og jeg greier visst ikke å ta meg sammen, som om det er en kortslutning et eller annet sted. Jeg føler meg fanget i denne kroppen! Jeg skulle ønske jeg slapp alle tankene.

Jeg er selvdestruktiv, men samtidig ikke. Jeg skader meg sjelden fysisk. Mine selvskadingsteknikker går som oftest ut på å såre og skremme de jeg er glad i og de jeg har rundt meg, så de skal begynne å hate meg og gå fra meg. Det er vel kanskje den verste straffen. Og jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det. 
En psykolog sa en gang "du kommer sannsynligvis til å være så godt som frisk i løpet av tredveårene". Vel, da bør jeg begynne å skynde meg. For jeg er langt fra frisk. Jeg hater meg selv. Stemmen min, tennene mine. Tankene mine. Ansiktet mitt. Kroppen min! Den motbydelige kroppen min. Så barnslig. Greier ikke. Greier ikke å slanke meg engang. Skulle ønske jeg veide 40 kg og ikke 83. Eller femti kilo. Tror jeg hadde vært fornøyd med seksti tilogmed. kanskje 75? Kanskje om jeg greier å gå ned bare åtte kg, så blir jeg pen? Men jeg vet vel egentlig bedre. For jeg kan ikke bli pen med dette ansiktet, og all denne blåhvite, arrete, fleskete huden.

Da jeg var liten drømte jeg om livet jeg skulle få når jeg ble voksen. Om jeg hadde visst at livet mitt skulle være like vanskelig som da, ikke rent praktisk, nå bestemmer jeg iallfall selv, men at jeg skulle være like ulykkelig og ustabil, så hadde jeg nok tatt livet mitt allerede da. Nå er det for sent. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt. Jeg kommer til å være her så lenge jeg må, FOR HELVETE hjelp meg noen, jeg vet at ethvert menneske har ansvar for selv, men jeg greier ikke å være i kroppen min lenger, jeg greier ikke mer skuespill og jeg greier ikke å være sjuk og mislykka og synes synd på meg selv en jævla dag til. Om jeg bare kunne ta meg sammen! 

Det er merkelig dette med selvrettferdighet. Uansett hvor sjofelt et menneske oppfører seg, kan du være sikker på at vedkommende selv føler at det er han eller hun som blir urettferdig behandlet. Mennesket finner alltid selv en grunn til sin egen oppførsel, det være seg år med seksuelt misbruk og mishandling, eller mobbing i barndommen.

Har du tenkt på at selv mordere og mishandlere sitter i fengselscellen sin og føler seg sviktet? Omtrent ingen av dem føler at de har gjort noe galt med vilje. De bare levde som de har lært å leve - det bare ble sånn. Aller helst vil de alle sammen leve fredelig og lykkelig utenfor murene. Men de greide det ikke - livet var hardt mot dem, de greide ikke å fungere fredelig sammen med andre mennesker, de hadde en grunn alle sammen. "Jeg drepte henne fordi hun aldri lot meg være i fred. Jeg måtte drepe ham også, fordi han visste det - jeg var så redd han skulle si det til noen og gjøre så jeg måtte i fengsel. Jeg ville jo bare være i fred."

Jeg vet ikke om jeg får fram denne tanken, jeg er ikke like flink til å formulere meg bestandig. Men det jeg prøver å si er at jeg tror ingen VIL være jævlige innerst inne. Jeg tror ikke noen kom til denne jorden som nyfødt baby med en plan om å ødelegge livet sitt, eller andres for den saks skyld. Men vi er blitt formet alle sammen. Lær et barn om hat ved å la det vokse oppi hat, og barnet lærer aldri om fred og kjærlighet. arnet vet ikke hvordan man skal fungere i fred mot andre. Det blir annerledes, det begynner å hate de som greier å leve i fred og kjærlighet. Hvorfor skal jeg ha det så vondt og du så godt?, tenker barnet. Det er urettferdig. Om jeg skal ha det vondt, så kan du også få ha det vondt. Og ingenting betyr noe når du har lært å hate deg selv.

Det var ikke noe godt å bli mobbet og utestengt. Det var et helvete. Det haglet ukvemsord. De spente ben for meg. Og dette var ikke bare barn som hadde vokst opp i hat, men også barn som hadde vokst opp i trygge, stabile hjem med begge foreldre og alle materielle goder. Men jeg tror ikke noen av dem kan ha lært om kjærlighet. For da hadde de ikke behøvd å mobbe og tråkke på den minste.

Dødslengsel.

Den er tilbake. Jeg får ikke fred. Jeg skjønner ikke hvorfor den er tilbake.
Jeg har levd med den så lenge jeg kan huske, men jeg har hatt fri fra de altoppslukende tankene i lange perioder av gangen. Juni, juli, august, september, oktober er gode måneder.
Hadde jeg dødslengsel i fjor? Jeg vet ikke. I fjor på denne tiden var jeg rasende, syk, syk!, oppgitt, umotivert og sliten. I år er jeg ikke rasende eller sint mer. Jeg gir vel mest faen.

Nesten hver natt kommer tankene. Jeg ligger og ønskedrømmer. Jeg greier ikke å stoppe tankene, bildene i hodet mitt. Jeg går opp en trapp, og inn på legens kontor. Han forteller meg at jeg hart knappe to år igjen å leve. To år. Det skal jeg greie. Nå får jeg sjansen til å ta farvel, med alle, jeg får to år til å forberede dem på at jeg snart er borte. Og jeg får to år til å nyte livet, For det skal jeg klare, nå når jeg ikke lenger trenger å tenke på fremtiden. Nå skal jeg greie å leve i nuet, sette pris på hver dag.

Idiotiske, barnslige tanker det der. Jeg tenker på Regine Stokke, som fikk kreft. Hun ønsket kun å leve. Hvem er jeg til å klage over smerter? Det er så urettferdig. Den unge jenta ønsket kun å leve, hun var full av ressurser. Også blir hun revet vekk fra familien og vennene sine, fra livet hun elsket. Og her ligger jeg hver natt og ønsker kun å få slippe. Hvorfor er det ikke slike som meg som får kreft?

Jeg har ingen energi. Jeg prøver å støvsuge, men bare det å bøye seg ned for å stikke i kontakten er for slitsomt. Det svimler for meg, jeg blir tungpustet. Jeg må bare slepe meg til senga og legge meg. Det samme skjer hvis jeg skal vaske opp, jeg orker ikke engang tanken. Lage mat gidder jeg ihvertfall ikke. Man skulle tro jeg hadde kronisk utmattelsessyndrom, men det har jeg ikke; jeg er nemlig både energisk og utholdende hvis det kommer til noe jeg har lyst til å gjøre. Som for eksempel å drikke meg full og dra på byen.

Jeg var nettopp i syden. En uke jeg hadde gledet meg veldig til! Jeg hadde lagt planer for hver eneste dag. Det var shopping, dyrepark, festing, bading og sol. Jeg skulle være aktiv, glad og energisk. Og joda, aktiv var jeg. Jeg både bada, gikk masse og shoppa en hel haug. Men det gjorde vondt. Ryggen verket og sendte stråler nedover i beinet, så jeg mistet følelsen i tærne. Føttene pulserte når jeg satte meg ned, for jeg var så sliten og øm. Det var vondt å tygge, vondt å snu hodet. Og huden min reagerte med flassing, kløe og flekker. 
Reiseselskapet mitt ble så lei av klaging, og av det labre humøret mitt. Ofte greide jeg å være glad, men hele tiden lå de negative tankene og ulmet, så det varte sjelden lenge. Jeg hatet meg selv hele uka, istedet for å nyte ferien. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor de andre, fordi jeg ikke klarte å være den de trodde jeg var.

Og nå er ferien over. Det er kaldt ute. Det er is på veiene og snø. Jeg prøvde å kle på meg isted for å gå ut, men jeg ble så sliten av å lete etter bukse, at jeg måtte sette meg ned. Jeg tror jeg skal gå og legge meg. Jeg orker liksom ikke mer. Kanskje er det sant at det kommer en vår og en sommer, men hva er poenget? Etter det er det en ny vinter, og da kommer jeg igjen til å miste alt jeg har  greid å bygge opp. Hva hjelper det å drømme om et nytt og aktivt liv med sunnhet, trivsel og dyrehold, når jeg er nødt til å ha meg med på lasset uansett hvor jeg drar.

FAIL.

To innlegg lenger ned kan du lese om mitt eksperiment; jeg bestemte meg for å utfordre loven om tiltrekning, og bruke penger over evne uten å tenke på konsekvenser. Dette mente jeg bestemt ville funke, siden jeg daglig tar imot store mengder penger på jobb og dermed utvikler en sterk følelse av overflod av penger.

Jeg kjøpte nøyaktig det jeg hadde lyst på i tre uker. Musikkinstrumenter, kamera og mp-spiller, sydentur,  hårprodukter, øl på byen og taxiturer natterstid. All maten jeg ønsket meg, og tilsvarende mengde slankepiller. Og jeg unngikk konsekvent å sjekke kontoen, for jeg var overbevist om at så lenge jeg bare var sterk i troen ville det aldri bli tomt.

Det virket ikke. Kontoen tømtes, og jeg er nå totalt raka fant. Tilogmed sparepengene gikk fløyten.
Jeg eier nå 111 kroner, og disse skal vare i to uker. Så kommer neste utbetaling, og den må gå til husleie og mat.
Jeg er rett og slett blakk! Og sitter her omringet av TING jeg har kjøpt. Ting jeg overhodet ikke trenger. Og som jeg ikke kan returnere. I FAILED!

Umiddelbar negativ reaksjon: Loven om tiltrekning virker ikke. Min religion må herved forkastes. Jeg er ruinert, og må leve på sparebluss en god stund fremover. Sparepengene mine er borte, jeg må låne penger, og jeg er umåtelig skuffa.

Positiv reaksjon: Det var gøy så lenge det varte - jeg fikk erfare å være rik i tre uker. Deilig følelse. Penger er til for å brukes - om et år eller to har jeg igjen opparbeidet meg noen sparepenger og kan kjøpe ting jeg har lyst på igjen.