Blomster og blod

Det er merkelig med det at det tar bare to uker, så er det verste over. Og greier man en måned uten å gi etter for trangen til trøst og velkent kos, så har man kommet over det kritiske punktet. Den måneden må man fylle med noe. Hesteaktiviteter, musikk (jeg blir så veldig kreativ når jeg er trist), jam på puben, en velfortjent fyllekule, konsert, reise (dette er et bra tips), andre mennesker, gode filmer, rydding og sortering, ny hårfrisyre (men ikke bare fordi han skal synes du er fin og angre seg og ta deg tilbake), og veldig gjerne en liten flørt eller to. Et eventyr kan også hjelpe på, så lenge du finner den riktige medspilleren, og ikke en som gjør deg enda mer ensom.
For det er ensomheten som er verst. Men du vil merke at folk setter pris påat du begynner å oppsøke dem, om ikke bare for å klage.

Etter en stund vil du oppdage fordelene med å være alene igjen. Og etter en enda lengre stund vil du også se at han ikke var så perfekt som du følte og kanskje ønsket. Følelsene vil blekne, dersom det er sommer vil de blekne ganske fort, på grunn av solen.

I begynnelsen må du tviholde på tankene om disse fordelene. Du vil finne deg selv i full gang med å skrive lister og med å lage dryppende kjærlighetssanger. Et paradoks. For listene vil inneholde ting som:
-jeg trenger ikke prevensjon mer og får prøve et liv uten hormoner
-dagene kan igjen bli stabile og trygge
-jeg er åpen for en flørt, og kanskje tilogmed et forhold en gang i tiden
-jeg er bare meg, og helt fri
-jeg slipper plagene i underlivet og hudproblemene
-jeg kan igjen konsentrere meg og hverdagens trivielle bekymringer,
ikke den konstante angsten og sjalusien som lå som en skygge over meg
-kan reise nå
-fra tosomhet til ensomhet til allsomhet
-jeg kastet bort tiden, han var ikke moden
-det er så mye pent å se på der ute og jeg er jo kanskje ikke så ille jeg heller
-nå kan jeg endelig slanke meg
-jeg skal bli sterkere, tynnere, gladere, mer harmonisk, vakrere og snillere!
og sangene vil inneholde ting som:
"...now I can`t breathe, I can`t sleep, I can`t live, I can`t eat, I just need you, I just want you, I never loved anyone like this and I never will."

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~


"Eg skjøna at alt snart e over, hvis du e glad i ein an`.
Og hvis eg e for dårlig, ja så må du berre ta`n.
Men en ting det ska du veta; vær nå så snill og høyr;
hvis du går ifrå meg, vil eg tru eg døyr."

Nei, ikke tenk!
Å, så redd! Så idiotisk av meg!
Jeg er så sint på meg selv fordi jeg tenker på dette, bekymrer meg for dette, uroer meg sånn for noe som ikke har skjedd!
"Det er uunngåelig. Jeg må gå fra deg før det skjer."

Hvorfor kan jeg ikke heller være glad på dine vegne?
Hvis jeg elsker deg, hvorfor blir jeg ikke glad ved tanken på at ting går bra for deg; at du snart er i jobb som du burde være med sine ressurser, og at du møter ei jente som virkelig elsker deg og som kan behandle deg som du fortjener?
For dette fortjener du ikke.
Jeg sier så mye stygt til deg. Det jeg sier mener jeg ikke engang. Jeg sier det for at du skal protestere på det idiotiske i det jeg sier, for at du skal gi meg den bekreftelsen jeg skriker etter.
"Hvorfor måtte jeg møte deg?? Livet mitt ble et helvete etter at jeg traff deg. Skulle ønske du var død."
"Hva skal vi gjøre da? Bare vente til du har truffet en annen og ta det som det kommer??"

Jeg ønsker bare at du skal holde rundt meg og være trygg og varm og si at du vel ikke skal gå fra meg, det er jo deg og meg. Du elsker meg og du har ikke tenkt å forsvinne noen steder. At jeg må stole på deg.
Men sånne ting sier ikke du. Du sier "pusi da". "Elsklingen min da". Eller enda verre; "Jeg vet ikke hva jeg skal si". Eller ENDA verre; du sier ingenting.
Og jeg drar det lenger og lenger i ren desperasjon.

Jeg tror jo at jeg elsker deg, for jeg føler jo ren og varm kjærlighet for deg når vi ligger tett sammen i mørket i sengen min. Da banker hjertet mitt for deg med stor, rolig kraft, og noen ganger får jeg tårer i øynene fordi jeg føler så mye godhet for deg. Jeg ser på deg og elsker linjene i ansiktet ditt, de fine leppene dine. Jeg trykker øret mot den varme brystkassen din og ønsker at jeg kunne ligge sånn for alltid. Og denne følelsen har jeg kjent i ett år nå. For jeg blir aldri lei av deg, jeg får aldri nok av deg. Du får meg enda til å le og du får meg enda til å gråte like sårt når du ikke forstår meg. Derfor tror jeg at jeg elsker deg.
Men burde jeg ikke da ønske deg, lille venn, alt godt i verden selv om det betyr at du må forlate meg. Kan jeg elske deg høyt nok til å døyve min egen angst og la skjebnen få gå sin gang? Jeg håper. Jeg håper jeg elsker deg nok til at dette går bra, uansett hvordan det går. For jeg vil jo bare være snill mot deg, men jeg klarer ikke å se det store bildet her.

-jeg elsker menn/kvinner.
-jeg hater menn/kvinner, jeg er fullstendig lesbisk/homo.
-jeg er bifil og stolt av det!
...gjerne skiftvis/ i perioder av livet.

-jeg forelsker meg lett og hardt og intenst,
men mister interessen fort./
-jeg forelsker meg i mange på en gang, som et barn.

-jeg mener DETTE!
for så å si, noen dager/uker senere;
-jeg mener DETTE. (helomvending, gjerne uten å merke det selv.)

-jeg liker dyr bedre enn mennesker.
I sinne: jeg hater dyr!! (anger etterpå)

-jeg krangler, kverulerer og diskuterer, selv om jeg kanskje i utgangspunktet ikke var uenig.

-jeg er veldig kreativ, og flink til å skape. Jeg maler, tegner, synger, dikter, skriver, leser,
debatterer, skaper, klipper og limer, former og farger.
...men jeg er ikke helt sikker på om jeg er fornøyd med arbeidet mitt.
I sinne: jeg hater arbeidet mitt!! (river det i stykker)

-du forstår meg ikke!!! Jeg hater deg! Se hva du gjør med meg. Nå tar jeg livet mitt/skjærer meg/
ødelegger mobilen min/river meg i håret.
Etterpå: dårlig samvittighet,men problemer med å si unnskyld.

-jeg har alltid vært veldig opptatt av sex og seksuelle relasjoner. /
jeg hadde sex som barn /
jeg har alltid avskydd alt som har med sex å gjøre.



-ja, jeg vet jeg oppfører meg som et trassig barn. Men du må ikke si det høyt,for da blir jeg dødelig fornærmet.
Du må alltid støtte meg og være på min side, ellers så følerjeg at du hater meg.

-jeg er stygg og tjukk. Hater meg selv.
-jeg er egentlig ganske pen! ...helt til noen andre kommer inn i rommet, sammenligner seg selv og
kommer til kort.

-jeg skjønner ikke at jeg oppfører meg sånn. Jeg er jo ikke sånn! Det må være en grunn til at jeg er sånn.
(lete i bøker, tidskrifter, oppsøke lege og alternative miljøer, prøve ut medisiner, eksperimentere med alt mulig).

-jeg elsker rusmidler. Alkohol/hasj/narkotika får fram den ekte meg!! Jeg er lykkelig!/
-jeg skal aldri mer ruse meg. Jeg hater rusmidler!

-det er viktig for meg å være den beste du har hatt i senga. Jeg er best, jeg gjør alt for deg!/
-hvordan kunne jeg være så dum/horete/rusa/impulsiv /
-jeg må være utrolig dårlig i senga siden alle går fra meg.

-jeg elsker tattoveringer/piercinger/scarification/kroppskunst/hårfarger/extensions/klær/sko.
Se meg!! / ikke se på meg. Ikke glo på meg for faen!!

-jeg elsker deg. Jeg har aldri elsket noen så høyt. Dette er rent og ekte. Jeg gråter for vår kjærlighet,
fordi jeg elsker deg så høyt. Jeg er ikke verdig deg.
/jeg fatter ikke hva jeg ser i deg, du er ikke verdig meg.



-ikke gå fra meg! Jeg vet du kommer til å gå fra meg, derfor er jeg så redd!/
dra til helvete. Jeg vil aldri se deg igjen din jævla taper.

-jeg har ikke penger, må spare. Lurer på hvordan jeg greide å bruke opp pengene mine?/
oi. Den MÅ jeg ha. Jeg kjøper den.

-jeg overdriver alle livets nytelser. Sex, alkohol, mat, sukker, tobakk, rusmidler, søvn, kos.
Jeg overdriver også historiene jeg forteller. Det hender etterpå at jeg skjønner at jeg har løyet/diktet opp
noe. Ofte prøver jeg å dekke over det etterpå.

-kanskje er drømmene mine det EGENTLIGE livet?/jeg tror jeg kan lese tanker/jeg SER alle mennesker, tvers
gjennom/ jeg kan snakke med døde/ jeg helbreder med hendene mine. /
-jeg tror ikke på spøkelser. Skjerp deg.

-jeg er skikkelig FLINK med mennesker/dyr/jobben min/hobbyen min. Jeg har noe helt spesielt!!/
Jeg suger virkelig i dette. Alle andre får til bedre enn meg.

-jeg er høylydt, fargerik, klovn, frampå, talsperson, sanger, skuespiller, frontfigur, og alle sier jeg er fantastisk!
(men jeg trenger evig bekreftelse etterpå, og blir rasende om jeg ikke får nok ros for jobben jeg har gjort).

-du er min beste venn og jeg forteller deg ALT fordi vi er så nære, og jeg føler at jeg kjenner deg selv om jeg nettopp møtte deg./
Jeg har ingen venner og jeg skyver alle unna.



Dette er kun personlige erfaringer jeg har gjort meg, basert på egne erfaringer med borderline og/eller andres beskrivelse av sykdommen til meg.
Kjenner du deg igjen i noe? Det betyr ikke nødvendigvis at du er borderliner, men dersom mye av dette stemmer på deg, er det mulig du også har denne merkelige diagnosen av himmel og helvete. Jeg er alltid delt i to, eller flere, og jeg aner ikke hvem jeg egentlig er...og det verste er å se seg selv så klart samtidig.

Alle bilder hentet fra google.

Jeg er så fortvila og lei meg nå.
At jeg KUNNE skjære meg igjen, bare fordi jeg følte meg så verdiløs på grunn av det du sa. Du gjør jo ikke dette mot meg med vilje, jeg burde forstå det. Jeg burde innse at du har et alvorlig problem og trenger hjelp, for du har jo faktisk ikke kontrollen. 

Jeg satt jo bare og gledet meg til du skulle ringe meg opp igjen, du er tusenvis av mil borte og jeg har savnet deg sånn og hadde masse å fortelle og lurte på hvordan du har hatt det og.... så ble det sånn. Ingen koseprating i kveld. Fire timer med tårer fra min side, og du bare...enda lenger borte.

I min fortvilelse, og i mitt sinne over at jeg gidder å bry meg, så har jeg igjen skjært opp huden min til blods, på låret, noe som kommer til å etterlate enda et arr som blir værende der i minst Syv år. SYV ÅR!!! Mye lenger enn det du blir værende. Og hvordan vet jeg at arrene vil sitte i så lenge? Fordi de forrige arrene enda ikke har forlatt kroppen min. Kanskje vil de sitte der for alltid.

Jeg angrer sånn på at jeg skar meg igjen! Nådde ikke å tenke en gang. Ville bare vise deg hvor mye du sårer meg, og jeg vet at det er umulig å nå inn til deg med gråt og spørsmål; du føler INGENTING, du bryr deg ikke om NOE ELLER NOEN. Det nytter ikke uansett hvor mye jeg gråter, banner, hyler, skriver brev, hulker eller prøver å snakke fornuft. Min eneste tanke der og da er at hvis du ser blodet mitt så skjønner du hvor mye du har såret meg. Kanskje du en gang skjønner det. Men jeg håper faen ikke dette skjer flere ganger. For nå kan jeg ikke bruke skjørt og tynnstrømpebukse på lenge. Ikke bade om sommeren uten å få spørsmål om hvorfor jeg har skjært striper i låret mitt. Ikke gå i svømmehall om jeg vil det, ikke gå med shorts i syden. For helvete, hadde jeg ikke stygg nok kropp??
Pappa så låret mitt den dagen han kom inn når jeg sto i håndkleet. Jeg vet ikke hva han tenkte. Jeg sluttet jo med dette for syv år siden. Uansett hvor lei seg, frustrert og sint man blir over at man elsker en som ikke klarer å bry seg tilbake. Alle med vett i hodet ville bedt meg om å avslutte dette forholdet før jeg blir enda mer ødelagt, men problemet er at jeg har ingen andre enn deg lenger. Jeg har bare deg, og du går faen ikke fra meg nå!!!!

Hvordan greide jeg å rote meg borti en som deg?
Du, min portal til helvete. Jeg ble kasta 7 år tilbake i tid straks jeg satte foten innenfor ringen. Ringen som omgir deg, som stråler ut fra deg, den mørke, lammende, triggende pusten av sex, drugs and rock`n roll. Eller kjellerleilighet, skitne lakener og hasj.

Jeg kan suge kuken din, lese en hel bok til deg før vi sovner, ligge i halsgropen din og puste i takt med deg, du kommer likevel ikke til å huske følelsen av meg når jeg har vært borte i fem dager. Du lever i nuet, ditt helvetes takras, og jeg hater det du gjør med meg. For jeg elsker deg så jeg blir sjuk.

Jeg elsker deg selv om/fordi du har tynne bein.
Jeg elsker deg selv om/fordi du ikke har følelser.
Jeg elsker deg selv om/fordi du er alt jeg trenger og alt jeg frykter.
Du forlater meg nå, du forlot meg aldri. For du var aldri min, aldri i helvete.
Ikke engang da vi reiste den gangen, elsket i sandkant, sjø og solnedgang, du var aldri min.

Men kan jeg klandre deg? Kan JEG klandre deg?
Jeg vet ikke engang hvem jeg er.

Vil bare være med deg hele tiden.
Jeg har sagt det før, mange ganger: Jeg har aldri elsket noen som deg. Men jeg har sagt det om Kiri, Hera, Jo og Imre. Nå elsker jeg deg.
Nå er det du som er verdens fineste. Som jeg ikke kan leve uten. Er det ikke rart? Jeg tror igjen at jeg ikke kan leve uten deg. At du er den fineste jeg noen gang kommer til å finne. Kjærligheten min blir sterkere og sterkere. Jeg blir ikke voksen, jeg blir til.

Lykken i går var å ligge og holde rundt deg mens du sov. Regnet øste ned utenfor campingvogna. Du luktet bål og våte ullklær. Du sov dypt, du sov ut rusen. Som jeg elsket deg da. Jeg nøt hvert minutt med deg. Jeg studerte den hvite ryggen din, de spisse skuldrene, det lange mørke håret som flommet utover puta. Jeg elsker deg så.

Det er bare deg. Det finnes nesten ikke bomber, mordere, massakrer på uskyldige barn. Jeg ser bare deg.

"Jeg elsker deg. Jeg kommer alltid til å elske deg. Og jeg elsker deg like mye i morgen som i dag."

Man kan si hva man vil og alkoholen, rusen. Men enedelig åpnet du deg for meg, endelig vannet du den visne blomsten jeg er, selv om du ikke husker det når du våkner.

Jeg lever, jeg gråter og jeg elsker.

Folk på 150 kg har selvtillit. Folk med eksem over hele kroppen har selvtillit. Folk med briller har selvtillit. Dumme folk har selvtillit.  Stygge folk har selvtillit. Dumme, stygge folk på 150 kg med briller og eksem over hele kroppen har selvtillit og ligger med han jeg er forelska i. Hva er galt med meg?

Jeg vet ikke om jeg egentlig vil dø, men jeg tror ikke jeg orker å leve stort lenger.
Jeg vet jeg har følt dette mange ganger. Men jeg er voksen nå, og jeg føler det fortsatt. Det går opp og ned. Men selvhatet, hatet mot meg selv, ligger i bunnen uansett hva jeg gjør og hvor jeg er. Og jeg greier visst ikke å ta meg sammen, som om det er en kortslutning et eller annet sted. Jeg føler meg fanget i denne kroppen! Jeg skulle ønske jeg slapp alle tankene.

Jeg er selvdestruktiv, men samtidig ikke. Jeg skader meg sjelden fysisk. Mine selvskadingsteknikker går som oftest ut på å såre og skremme de jeg er glad i og de jeg har rundt meg, så de skal begynne å hate meg og gå fra meg. Det er vel kanskje den verste straffen. Og jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det. 
En psykolog sa en gang "du kommer sannsynligvis til å være så godt som frisk i løpet av tredveårene". Vel, da bør jeg begynne å skynde meg. For jeg er langt fra frisk. Jeg hater meg selv. Stemmen min, tennene mine. Tankene mine. Ansiktet mitt. Kroppen min! Den motbydelige kroppen min. Så barnslig. Greier ikke. Greier ikke å slanke meg engang. Skulle ønske jeg veide 40 kg og ikke 83. Eller femti kilo. Tror jeg hadde vært fornøyd med seksti tilogmed. kanskje 75? Kanskje om jeg greier å gå ned bare åtte kg, så blir jeg pen? Men jeg vet vel egentlig bedre. For jeg kan ikke bli pen med dette ansiktet, og all denne blåhvite, arrete, fleskete huden.

Da jeg var liten drømte jeg om livet jeg skulle få når jeg ble voksen. Om jeg hadde visst at livet mitt skulle være like vanskelig som da, ikke rent praktisk, nå bestemmer jeg iallfall selv, men at jeg skulle være like ulykkelig og ustabil, så hadde jeg nok tatt livet mitt allerede da. Nå er det for sent. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt. Jeg kommer til å være her så lenge jeg må, FOR HELVETE hjelp meg noen, jeg vet at ethvert menneske har ansvar for selv, men jeg greier ikke å være i kroppen min lenger, jeg greier ikke mer skuespill og jeg greier ikke å være sjuk og mislykka og synes synd på meg selv en jævla dag til. Om jeg bare kunne ta meg sammen!